torsdag 12. februar 2009

Et nytt nødrop fra en norsklærer!

Det var på denne tiden i fjor at Jannike Hegdal Nilssen skrev kronikken Nødrop fra en norsklærer. Jeg har ikke klart å glemme den. I likhet med Hegdal Nilssen har jeg også forsøkt å registrere hvor stor arbeidsmengde jeg har. Denne terminen regner jeg med å rette ca. 2x23 hovedmålsstiler og 2x23 sidemålsstiler i Taf2. I Påbygg/Vg3 blir det 2x19 hovedmålsstiler og 2x19 sidemålsstiler. I tillegg kommer fordypningsoppgaven som mine elever har valgt å gjøre skriftlig, altså kommer 19 slike oppgaver i tillegg. På yrkesfag regner jeg med å rette ca. 50 stiler denne terminen (det er ikke alle som leverer der). Til sammen skal jeg altså rette minimum 237stiler. Det er 237 timer det! Noen av disse stilene vil jeg også vurdere 2 ganger, for elevene må jo få veiledning og mulighet til å utvikle seg. Nå har jeg altså kun beregnet et minimum, 2 stiler i terminen pr. karakter. Jeg må selvfølgelig også rette prøver. Det blir vel ca. 2 av dem også. Og så må de ha 2 muntlige fremføringer. Pluss at jeg må gi vurdering på minst én sammensatt tekst. Såpass må det være for at elevene skal få karakterer i både muntlig og skriftlig! Og har jeg egentlig gjort jobben min da? Bør jeg ikke egentlig la elevene skrive 3 tekster pr. skriftlig karakter? De kan jo ha en dårlig dag de også…

Jeg er heldig jeg, for jeg har små klasser. Dessuten har jeg samfunnsfag i tillegg til norsk. Det er greit å ha et slikt ”avlastningsfag”. Bare synd at jeg ikke har nok tid til å fordype meg i det… I samfunnsfag har jeg nettopp fått inn 5 gruppeoppgaver om politikk. Elevene har også hatt gruppefremføringer med individuell karakter. Jeg har kunnet spørre dem ut, og har fått testet elevenes kunnskaper. Det tok en undervisningsøkt, ikke så mye mer.

Når Hegdal Nilssen skriver at jobben hennes ”går på helsa løs”, så forstår jeg henne godt. Hun har nok rett i det at som norsklærer, så må man rett og slett lære seg å gi blaffen. På et eller annet tidspunkt så innser man jo at man ikke er en ”overmenneskelig duracell-kanin” som verken trenger fritid eller søvn. På en annen side så vet man at dersom man lar være å jobbe en kveld, så blir det dobbelt opp neste kveld, og natt! Det er slik det fungerer. Arbeidet gjør seg ikke selv.

I dag kom jeg hjem fra jobb kl. 19.45. Da var det yngste barnet mitt allerede i seng. Det eldste rakk jeg akkurat å få gitt en godnattklem til. Jeg lurer på hvordan andre norsklærere med barn gjennomfører dagene. Hvor mange blir i yrket, og hvor mange slutter? Mener å ha hørt at 2/3 av alle nyutdannede lærere slutter innen 5 år. Noe sier meg at norsklærere topper denne statistikken.

Det er februar, og jeg har allerede begynt å lengte til sommerferien. Det er ikke vinterferien eller påskeferien jeg gleder meg mest til, for da skal heldagsprøver og fordypningsoppgaver rettes. Og ja, jeg bruker både retteprogrammer som Markin, og diverse retteskjemaer. Det hjelper. Men hjelper det nok? Jeg synes ikke det… Er det ikke andre enn meg (og Hegdal Nilssen) som synes at leseplikten i norsk er urettferdig høy? Nå håper jeg at jeg ikke blir misforstått, for jeg kunne ikke tenkt meg noe annet yrke. Jeg er utrolig glad i å undervise. Jeg ønsker bare at yrket skal bli overkommelig!

Forresten så grep rektor fatt i meg i lunsjen i dag. Hun lurte på om jeg kunne stille opp som sensor i norsk skriftlig. Hva kunne jeg si, det er jo mangel på sånne…

5 kommentarer:

  1. Jeg henger meg på hjertesukket ditt. Jeg satte 450 karakterer i 1. termin, 180 av dem måtte jeg diskutere med to andre lærere som jeg delte klasser med. Denne terminen slipper jeg med "bare" 360...; alle i norsk. (Mangel på norsklærere gjør at jeg bare har norsk dette året.)Elsker faget, men ikke all rettingen. JA til én karakter i norsk!

    SvarSlett
  2. Jeg innser at jeg er veldig heldig som jobber på en liten skole med få elever i klassene. Jeg har jo også samfunnsfagsundervisning. I tillegg har jeg litt ekstra ressurs fordi jeg er leder for et samarbeidsprosjekt i norsk med ungdomskolene rundt om her... Det er jo arbeid det også, men det er noe med det å føle at ressursen står i samsvar med arbeidsmengde. Det synes jeg absolutt ikke den gjør for norsklærere. Jeg tror rett og slett at årsaken til at det er slik, er at norsklærere rett og slett har det altfor travelt til å protestere!

    SvarSlett
  3. Det er lett å følge tankegangen din. I fjor satte jeg 1440 karakterer på 60 elever i norsk og engelsk i VG1, men selv om engelsk var avgangsfag for dem og et større årskurs, så utgjorde det bare 25%! Slikt gir ingen mening. I år er det over 100 karakterer å sette på samme antall elever i to klasser i norsk, VG3. Vi bør definitivt ta til orde for en endring. Hvis vi er heldige så skjer det noe innen vi blir pensjonister (eller uføre av overbelastning ;)) Jeg elsker jobben min, men hater all rettingen, akkurat som de fleste norsklærere.

    SvarSlett
  4. Jeg er selvsagt enig i det du skriver, det gir ingen mening, og leseplikten i norsk er bare en eneste stor vits. Jeg kommer ikke til å ta inn mer enn to skriftlige innleveringer per skriftlige karakter, de får mulighet til noe veiledning underveis, bortsett fra på heldagsprøven, men så lenge systemet er som det er, og leseplikten er som den er, så synes jeg at jeg gjør nok "gratisarbeid" allerede.

    SvarSlett
  5. Jeg synes også at det er på tide at noen tar til orde for en endring. Det virker som om det er enighet om at leseplikten for norsk er altfor høy, ikke bare blant norsklærere. Man blir nesten møtt med en "Oi, er du norsklærer? Stakkars deg!"
    Solhjell har forresten lest dette innlegget og omtalt det som "eit tankevekkande innlegg om korleis ho opplever arbeidssituasjonen sin." Det er jo litt stas! ;-)

    SvarSlett